En liten jente sitter i en svær lenestol og drømmer seg bort og av gårde. Som Alice i Lewis Carrolls Gjennom speilet, eller de fire barna i den første Narnia-boken til C.S. Lewis, blir interiør og veggpryd brukt som en portal inn i en parallellverden med et mer eller mindre fantastisk utgangspunkt. Her er det lille Jill som utforsker byen og et kunstmuseum hvor malerier og skulpturer kommer til live og hjelper henne etappevis på veien, i samme stil som i de klassiske Askeladd-eventyrene. De voksne seerne vil også kunne godte seg over hvordan seriøs kunst blir parodiert og «ufarliggjort» underveis.
Det er lille Jills foreldre som siteres i tittelen til Kim Aunes tegnefilm. I sitt velmenende, men osende oppgitte og kreativt stagnerte perspektiv konkluderer de med at hun kun kaster bort dagens timer på å henge apatisk i stuen. Uten så mye som å gidde å gå bort og snakke med datteren sin henger de opp et bilde på veggen og slår seg til ro med at det burde være nok for å live opp Jills hverdag. På slutten av filmen - i den tro på at Jill fortsatt sitter i den enorme lenestolen og driver dank - kommer de tilbake til døråpningen og gjentar sitt kjedsommelige poeng, når datteren for lengst har ridd av sted med sin nye venninne i maleriets fargerike verden.
I en helt annen grad enn i Aunes «En mørkredd historie» er dette en tegnefilm med bevisst enkle, naive streker og tidvis rene flater, sannsynligvis prisgitt det faktum at den er basert på et tidligere utgitt verk – en bildebok av prisbelønte Fam Ekman. Gjennom den animerte uttrykksformens muligheter blir historien ikke desto mindre – og med stort overskudd – benyttet til å lede seeren inn i Jills indre univers (og også til å forsterke avstanden mellom bortgjemte Jill i forgrunnen og mor og far i døråpningen, tilsynelatende milevis lenger bak). Der scenene fra den sterile stuen også er sparsom og i gråtoner blir det – som i den klassiske barnefilmen The wizard of Oz - farger så snart Jill beveger seg inn i fantasiens verden.
Den liflige og melodiske musikken som tonelegger filmen bærer umiskjennelig preg av komponist Åge Aleksandersen sin ikoniske trønderrock, men gir også et rytmisk driv til denne lekne oppdagelsesferden.
K.T.
