Dette er en sånn bok.
Den starter egentlig veldig trist. Vi møter en hund, den store svarte hunden, som er alene i huset sammen med matmoren sin, og hun ligger syk i sengen.
Det er vakkert og rørende hvordan han dytter til hånden med snuten og prøver å få kontakt med henne, han er utsultet og han må gjøre fra seg inne. Hun dør til slutt, alene, der i sengen, og han våker over henne. Han hopper opp i sengen og legger seg inntil, men til slutt skjønner han at hun er død.
Han skjønner også at hvis han ikke snart finner seg noe å spise vil han også dø.
Derfor presser hunden seg ut av et vindu i kjelleren, og starter sin ensomme vandring for å finne mat og ly, og kanskje noen hyggelige mennesker som vil ta vare på han?
Samtidig møter vi Jacob, som mister sin aller beste venn, hunden Buster. Han sørger så veldig at han blir uvenner med kameratene sine. De skjønner ingenting av hvordan det er å virkelig sørge. Mamma og pappa vil kjøpe ny hund – en ny Buster sier de. Akkurat som det går an. De skjønner ingenting de heller. Det går ikke an å erstatte han, det finnes bare en Buster.
Jacob blir sint. Han blir også sint når den store svarte hunden en dag sitter utsultet utenfor vinduet hans og prøver å få kontakt. Han sparker den, og roper at den skal gå sin vei. Hvis den tror den kan komme her og ta plassen til Buster...nei, Jacob vil ikke ha noe med den å gjøre!
Men...hvordan tror dere det går?
En nydelig historie som heldigvis ender sånn vi vil at den skal ende.
Passer fint for barn i alderen fra 9-10 år og oppover.
Hvis du vil låne "Jacob og hunden", trykk her
Kristin
