Mine egne forventninger til en fjerde «Toy Story»-film
var naturlig nok delte: de første tre
filmene utgjorde allerede en såpass uovertruffen trilogi at flere filmer
ville risikere å bli unødvendige påheng; samtidig som håpet om at den kanskje
ikke ville være så verst ble oppmuntret av en positiv kritikermottagelse.
Og heldigvis: filmen føles ikke det grann
skuffende. Historien tar det naturlige steg fra der den tredje filmen
avsluttet, med at guttungen Andy donerte lekene sine (som har et eget liv
menneskene ikke vet om) til den lille jenta Molly; derfor har Woody (seriens
hovedperson – en rettskaffen cowboy) og resten av gjengen flyttet inn i et nytt
hjem. Premisset utgjøres av at Molly og foreldrene drar på tur til en
amerikansk småby hvor det holder til et tivoli; og lekene er selvsagt med i den
romslige bobilen. Men det tar ikke lang tid før noen av dem havner i nye
eventyr på det ukjente stedet, blir kjent med lokale leker og (kanskje) møter
igjen noen gamle. Vi får bivåne minst et par minneverdige nye karakterer,
inkludert en nevrotisk plastgaffel som Molly lager selv på førskolen, og en
klassisk porselensdukke fra 1950-tallet som har blitt en slags matrone i en lokal
antikvitetsbutikk, flankert av en håndfull buktalerdukker som delvis er
inspirert av den levende dukken i den en gang svært så populære «Grøsserne»-bokserien til R.L. Stine.
«Toy Story 4» er både morsom og, i utvalgte
øyeblikk, rørende. Lekene vi følger har hver sine egenartede personligheter, og
historien er fortalt med en effektivitet og fortellerglede karakteristisk også
for de tre foregående filmene i serien. Pixar-studioet fortsetter dessuten å
bevise at animasjonen er av høyeste kvalitet; nyansene og detaljene som gir liv
til dette fargesprakende, men likevel troverdige universet, er noe man slett
ikke finner i alle andre filmer av samme slag.
K.T.
